Unionstida: Skilnad mellom versjonar
s robot: la til skanwiki |
sInkje endringssamandrag |
||
(3 mellomliggjande versjonar av 3 brukarar er ikkje viste) | |||
Line 1: | Line 1: | ||
'''Unionstida''' i [[norsk historie]] er tida frå 1319 til 1905. Unionstida byrja med [[personalunion]] som leia opp til [[Kalmarunionen]] mellom Noreg, Danmark og Sverige fram til 1523. Deretter var Noreg og Danmark i union som [[Danmark-Noreg]], før Noreg kom i [[Unionen mellom Noreg og Sverige|union med Sverige]] frå 1814 til 1905. |
|||
'''Unionstida''' i norsk historie er tida frå 1319 til 1905. |
|||
== Noreg inn i union == |
== Noreg inn i union == |
||
Den norske [[ |
Den norske [[Noregsveldet|stordomstida]] var kort og hektisk, og på 1300-talet blei Noreg ramma av ei krise som fekk store økonomiske, politiske og sosiale konsekvensar.<ref>{{harvnb|Holmsen|1977|p=328}}</ref> Fram til [[1380]] var [[Noreg]] berre ute av [[union]] med [[Sverige]] eller [[Danmark]] i kortare periodar. |
||
I [[1319]] kom Noreg i [[personalunion]] med Sverige under [[Magnus Eriksson]], som er blitt rekna som den første unionskongen.<ref>{{harvnb|Opsahl|2009}}</ref> Det var stor misnøye med styret til Magnus, og både norske og svenske stormenn gjorde opprør. <!--Treng kjelde: Riksrådet fekk ein framtredande posisjon og blei den institusjonen som kom til å verne om Noregs interesser når kongemakta svikta. --> |
|||
<ref>{{harvnb|Opsahl|2009}}</ref> Etter Magnus blei dei to sønene hans konger av kvart sitt rike: [[Håkon VI Magnusson|Håkon]] av Noreg og |
|||
[[Erik Magnusson av Sverige|Erik Magnusson]] av Sverige. Håkon blei gift med danske [[Margrete Valdemarsdotter]], som blei den første regenten i [[Kalmarunionen]] ettersom sonen [[Olav IV av Noreg|Olav Håkonsson]] var mindreårig. Etter at Olav døydde blei systerdottersonen hennar [[Erik av Pommern]] krona til konge av Danmark, Noreg og Sverige. |
|||
Sverige gjorde opprør mot unionen i 1520-åra og valde [[Gustav Vasa]] til konge. For Noreg kom unionen med Danmark til å vare heilt fram til [[1814]]. Noreg var klart den svakaste parten i unionen. Norsk [[adel]] hadde aldri vore økonomisk sterk og var blitt ytterlegare svekka under [[svartedauden]]. I tillegg var adelen her i landet inngifta i danske og svenske adelsslekter og hadde derfor oftare skandinaviske interesser å hevde framfor reint nasjonale.<ref>{{harvnb|Holmsen|1977|p=346-7}}</ref> |
|||
==Kjelder== |
|||
{{refstart}} |
|||
'''Bibliografi''' |
|||
* {{ citation | last = Holmsen|first= Andreas | year = 1977 | title = Norges historie: fra de eldste tider til 1660 | isbn = 8200032442 | place = Oslo | publisher = Universitetsforlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2006082500029 | ref=Holmsen1977}} |
|||
* {{ citation | last = Opsahl|first= Erik| year=2009|date= 13. februar 2009|contribution= Magnus 7 Eriksson |title= Norsk biografisk leksikon|url=https://nbl.snl.no/Magnus_7_Eriksson|ref=Opsahl2009}} |
|||
{{refslutt}} |
|||
[[ |
[[Kategori:Norsk historie]] |
||
<!--interwiki (no, sv, da first; then other languages alphabetically by name)--> |
Siste versjonen frå 25. oktober 2020 kl. 14:12
Unionstida i norsk historie er tida frå 1319 til 1905. Unionstida byrja med personalunion som leia opp til Kalmarunionen mellom Noreg, Danmark og Sverige fram til 1523. Deretter var Noreg og Danmark i union som Danmark-Noreg, før Noreg kom i union med Sverige frå 1814 til 1905.
Noreg inn i union[endre | endre wikiteksten]
Den norske stordomstida var kort og hektisk, og på 1300-talet blei Noreg ramma av ei krise som fekk store økonomiske, politiske og sosiale konsekvensar.[1] Fram til 1380 var Noreg berre ute av union med Sverige eller Danmark i kortare periodar.
I 1319 kom Noreg i personalunion med Sverige under Magnus Eriksson, som er blitt rekna som den første unionskongen.[2] Det var stor misnøye med styret til Magnus, og både norske og svenske stormenn gjorde opprør. [3] Etter Magnus blei dei to sønene hans konger av kvart sitt rike: Håkon av Noreg og Erik Magnusson av Sverige. Håkon blei gift med danske Margrete Valdemarsdotter, som blei den første regenten i Kalmarunionen ettersom sonen Olav Håkonsson var mindreårig. Etter at Olav døydde blei systerdottersonen hennar Erik av Pommern krona til konge av Danmark, Noreg og Sverige.
Sverige gjorde opprør mot unionen i 1520-åra og valde Gustav Vasa til konge. For Noreg kom unionen med Danmark til å vare heilt fram til 1814. Noreg var klart den svakaste parten i unionen. Norsk adel hadde aldri vore økonomisk sterk og var blitt ytterlegare svekka under svartedauden. I tillegg var adelen her i landet inngifta i danske og svenske adelsslekter og hadde derfor oftare skandinaviske interesser å hevde framfor reint nasjonale.[4]
Kjelder[endre | endre wikiteksten]
- ↑ Holmsen 1977, s. 328
- ↑ Opsahl 2009
- ↑ Opsahl 2009
- ↑ Holmsen 1977, s. 346-7
Bibliografi
- Holmsen, Andreas (1977), Norges historie: fra de eldste tider til 1660, Oslo: Universitetsforlaget, ISBN 8200032442
- Opsahl, Erik (13. februar 2009), «Magnus 7 Eriksson», Norsk biografisk leksikon