Stilens kjennetegn var sterk betoning av det arkitektoniske rom, utformet med arkitekturdeler symmetrisk disponert om samlende akser, som kunne strekke seg ut i det uendelige; og kraftig plastisk behandling av såvel bygningsmasser som detaljer. Ofte inngikk hage- og parkanlegg i komposisjonen. Logisk oppbygning gikk i denne stilen sammen med en sterk følelsesmessig virkning, med vekt på visuelle effekter: lys, skygge og bevegelse.
Arkitektur, maleri og skulptur ble forent i stilens ypperste verker til en helhet. Man ville skape en geometrisk ordnet, men samtidig åpen og dynamisk «hel verden», hvor bevegelse og det scenografiske spilte en viktig rolle, ofte med akser og blikk inn i «uendeligheten».
Allerede i 1550-årene tok Michelangelo en rekke nye grep i arkitekturen. I Conservatorepalasset og Senatorpalasset strakk han pilastre over to etasjer og bandt derved bygningsblokken sammen på en ny måte. Palassene ble bygget på Kapitol i Roma, der Michelangelo også bandt bygninger sammen gjennom en ny form for palassarkitektur. På denne Capitolum-plassen ble statuen av Marcus Aurelius plassert i midten. Michelangelo føyde her tre forskjellige bygninger inn under ett sammenhengende arkitektonisk prinsipp og skapte en arkitektonisk plassvirkning.
Andre nyskapninger som hørte barokken til, var søylestilling klemt inn i muren, noe som ga en dynamisk og spenningsfylt virkning. I tillegg var dobbeltstilte søyler nytt i barokken.
Som bygningstype ble sentralkirken med kuppel over midtkrysset, eller bare en ren kuppelkirke, et uttrykk for barokkens enhetlige idé. Ovalkirken var også en nyskapning i barokken. Dessuten ble det skapt nye og dristige løsninger innen alle grener: nye trappeløp, dørtyper, vindusformer, gavler og så videre.
Arkitektene Gian Lorenzo Bernini, Francesco Borromini og Pietro da Cortona regnes for høybarokkens fremste representanter i Italia. I en senere fase her gjør Guarino Guarini, Filippo Juvarra og Bernardo Vittone seg gjeldende. I Østerrike-Ungarn (Bøhmen) og Tyskland er Kilian Ignaz Dientzenhofer og Johann Balthasar von Neumann fremtredende arkitekter.
I barokk-arkitekturen kom vekten på bevegelse særlig frem i palassenes trapper og trapperom, som ofte var store, og gjerne utformet med imposant dobbeltrapp eller hesteskotrapp, eller i detaljer som spiralsøyler, som «skrur» seg oppover. I teaterarkitekturen ble losjeteatret innført, sammen med åpne, dype scener, som muliggjorde rike scenografiske virkninger. Kunstnerisk utsmykning av arkitektur finnes i tallrikt monn, for eksempel i form av frodige skulpturer kombinert med arkitektur (se for eksempel Dominikus Zimmermann).
Barokkens mest berømte plass er Petersplassen foran Vatikanet med Berninis løsning (bygd fra 1656 til 1663). Peterskirkens fasade ble trukket inn i bildet ved hjelp av 29 meter høye mektige søylekolonnader.
I Frankrike er Versailles-anlegget (bygd fra 1661 til 1684) det viktigste barokke byggverket.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.