Senterpartiet er et norsk politisk parti, stiftet i 1920. Partiet het Bondepartiet fram til 1959.
Senterpartiet plasserer seg selv som et sentrumsparti i norsk politikk, og har samarbeidet med partier både på høyre- og venstresiden. Senterpartiet har tradisjonelt vært knyttet til bondebevegelsen i Norge, og har hatt distriktspolitikk og desentralisering som kjernesaker. Partiet er motstander av et norsk EU-medlemskap.
Senterpartiet satt i den rødgrønne regjeringen sammen med Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013. Partiet fikk en oppslutning på 6,2 % ved stortingsvalget i 2009 . Ved stortingsvalget i 2013 oppnådde Senterpartiet 5,5 prosent, men mistet bare ett mandat på Stortinget. Tidligere har Senterpartiet deltatt i en rekke borgerlige koalisjonsregjeringer. Partiet deltok i Bondevik-regjeringen 1997–2000.
Ved kommunestyrevalget 2015 fikk Senterpartiet 8,5 prosent av stemmene. Resultatet var det beste siden 1995. Ved valget i 2011 fikk partiet 6,7 prosent. Også fylkestingsvalget 2015 viste tilsvarende fremgang - fra 6,3 prosent i 2011 til 8,0 prosent i 2015.
Partileder i Senterpartiet er Trygve Slagsvold Vedum som overtok etter Liv Signe Navarsete i 2014. Ola Borten Moe og Anne Beate Tvinnereim er nestledere. Marit Arnstad er parlamentarisk leder. Generalsekretær er Knut M. Olsen. Partiets ungdomsorganisasjon heter Senterungdommen og er ledet av Erling Laugsand.
Partiets opphav
Senterpartiet ble opprettet på Norsk Landmandsforbunds landsmøte 17.-19. juni 1920, da forbundet vedtok å stille egne lister ved stortingsvalget 1921. Partinavnet ble antatt 1922, da forbundet ble omdøpt til Norges Bondelag, og den politiske virksomheten ble utskilt i en egen organisasjon under navnet Bondepartiet.
Etter at Bondelaget ble omdannet til en partipolitisk nøytral faglig organisasjon, ble de organisasjonsmessige og økonomiske forbindelser avviklet. Bondepartiet hadde røtter tilbake i de politiske bondebevegelsene på 1800-tallet. Det ble stiftet for i første rekke å vareta de gamle bygdenæringenes interesser, særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper.
Mellomkrigstiden
Det største stemmetallet ved stortingsvalg i mellomkrigsperioden hadde partiet i 1930 med 190 000 stemmer; det største mandattallet hadde det etter valget i 1927 (26). Partiet hadde regjeringsmakten i kriseårene 1931–33.
Det var lenge det mest antisosialistiske av de store borgerlige partiene og var i begynnelsen av 1930-årene ikke uvillig til samarbeid med høyreradikale bevegelser som Nasjonal Samling. Senere inngikk det imidlertid et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som derved ble i stand til å danne regjering (1935).
Frem til den annen verdenskrig var Jens Hundseid partiets ledende politiker. At Hundseid som den eneste av landets fylkesmenn ble medlem av Nasjonal Samling og satt i sitt embete under hele krigen, og at den nasjonale holdning hos flere andre kjente Bondeparti-folk sviktet eller ble trukket i tvil, foruten Vidkun Quislings fortid som statsråd for Bondepartiet, skapte vansker etter frigjøringen. Partiformann og parlamentarisk leder Nils Trædal klarte imidlertid å konsolidere partiet, godt hjulpet av blant andre Jon Leirfall.
Etter en årelang diskusjon ble partiet i juni 1959 omdøpt til Norsk folkestyreparti (Demokratene), men navnet skapte valgtekniske vanskeligheter. På ekstraordinært landsmøte høsten 1959 ble navnet forandret til Senterpartiet. Navneendringen gjenspeilte partiets behov for å trekke til seg nye grupper av befolkningen etter hvert som antall bønder gikk tilbake. Primærnæringenes interesser har likevel stadig vært et hovedhensyn, supplert med en mer generell omtanke for distriktene og en viss skepsis til sentralisering, både av befolkning og makt.
I den borgerlige samarbeidsregjeringen 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter, likeså etter valget i 1965, deriblant statsministeren, Per Borten. Tvilen omkring norsk tilslutning til EF utviklet seg etter hvert til klar motstand. Da Borten mars 1971 måtte gå av, erklærte partiet under forhandlingene om ny regjeringsdannelse at EFs siktemål om en politisk, monetær og økonomisk union var uforenlig med Senterpartiets grunnsyn og mål. Regjeringssamarbeidet brøt sammen, og Arbeiderpartiet dannet regjering.
I den borgerlige trepartiregjeringen 1972–73 hadde partiet seks statsråder, og ved valget 1973 gjorde Senterpartiet sitt hittil beste valg i etterkrigstiden med 11 % av stemmene. Ved valgene i 1970- og 1980-årene gikk imidlertid partiet langsomt og jevnt tilbake. Senterpartiet deltok likevel i Willoch-regjeringen 1983–86 og Syse-regjeringen 1989–90.
Etter 1990
Under Anne Engers ledelse fikk Senterpartiet sin største oppsving. Under EU-striden i begynnelsen av 1990-årene markerte hun Senterpartiet som det tydeligste nei-partiet. Dette førte til at partiet gjorde sitt beste valg i partiets historie i 1993. Da fikk Senterpartiet 16,8 % av stemmene og ble nest størst på Stortinget med 32 mandater. Etter at EU-avstemningen var over 1994, falt imidlertid oppslutningen igjen. Ved valget 2001 gjorde Senterpartiet sitt dårligste valg og fikk bare 5,6 % av stemmene. Partiet deltok i Bondevik-regjeringen 1997–2000.
Under Åslaug Marie Haga, partileder 2003–08, noterte partiet seg for en liten fremgang ved Stortingsvalget 2005 (6,5 %). Viktigere var det at Haga orienterte partiet bort fra sine tidligere samarbeidspartnere i sentrum og gikk inn i et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet og SV – en prosess som gikk ganske smertefritt i Senterpartiet, men som ble møtt med en viss skepsis i de to andre partiene.
Senterpartiet deltok med fire statsråder i flertallsregjeringen med Arbeiderpartiet og SV 2005-13. Partiet noterte en liten fremgang ved lokalvalgene 2007, da det fikk 7,8 % av stemmene. Partiet hadde hele 86 ordførere i perioden 2007–11; bortsett fra Steinkjer var alle i tradisjonelle landkommuner.
Etter stortingsvalget 2013 ble det uro og indre strid i Senterpartiet. Et internt evalueringsutvalg analyserte valgkampen og rettet sterk kritikk mot partiledelsen. Ledertroikaen ble bebreidet for dårlig samarbeid og manglende tillit seg imellom. Det dårlige valgresultatet skyldes ifølge utvalget svak innsats i valgkampen. Mye av kritikken ble rettet mot Liv Signe Navarsete personlig. I januar 2014 bestemte hun seg for å gå av som partileder på ekstraordinært landsmøte i april. Trygve Slagsvold Vedum fikk nesten enstemmig oppslutning da han overtok.
I tiden før landsmøtet dreide mye av den interne debatten i Senterpartiet seg om første nestleder, Ola Borten Moe. Mange mente at han hadde et hovedansvar for det dårlige samarbeidet i partiets toppledelse, og var innstilt på å vrake ham. Det gjaldt også flertallet i valgkomiteen. Andre la mest vekt på hans politiske dyktighet. Ved avstemningen seiret Borten Moe over motkandidaten Anne Beate Tvinnereim som deretter lot seg velge til andre nestleder.
Se tabell over tillitsvalgte. For resultater i stortingsvalg, se tabell over Stortingsvalg 1882-2005.
Senterpartiet
(Fram til 1959: Bondepartiet)
PARTILEDERE
|
1921–27 |
Kristoffer Høgset |
|
1927–30 |
|
|
1931–38 |
|
|
1938–48 |
|
|
1949–55 |
|
|
1955–67 |
|
|
1967–73 |
|
|
1973–77 |
|
|
1977–79 |
|
|
1979–91 |
|
|
1991–99 |
Anne Enger Lahnstein |
|
1999–2003 |
|
|
2003–08 |
|
|
2008–14 |
|
|
2014- |
|
Parlamentariske ledere |
|
|
1922–30 |
|
|
1931–32 |
|
|
1932–33 |
|
|
1933–40 |
Jens Hundseid |
|
1945–48 |
|
|
1949–57 |
|
|
1958–65 |
|
|
1965–69 |
|
|
1969–71 |
|
|
1971–73 |
Per Borten |
|
1973–77 |
|
|
1977–83 |
|
|
1983–89 |
|
|
1989–91 |
Anne Enger Lahnstein |
|
1991–2000 |
Johan J. Jakobsen |
|
2000–03 |
|
|
2003–05 |
|
|
2005–07 |
|
|
2007–08 |
|
|
2008–09 |
|
|
2009-12 |
|
|
2012-13 |
|
|
2013-14 |
|
|
2014- |
Utvalgt litteratur
- Aasland, Tertit: Fra landmannsorganisasjon til bondeparti : politisk debatt og taktikk i Norsk landmandsforbund 1896-1920, 1974, isbn 82-00-08979-7, Finn boken
- Gabrielsen, Bjørn Vidar: Menn og politikk : Senterpartiet 1920-1970, 1970, Finn boken
- Nielsen, May-Brith Ohman & Roar Madsen: Senterpartiets historie 1920-2000, 2001, 2 b., Finn boken