Nansen, Fridtjof (portrett, 1925) (bilde)
Nansen, Fridtjof (på ski, Franz Josef Land) (bilde)
Nansen, Fridtjof (kart m/ekspedisjonene) (bilde)
norsk naturforsker, diplomat og filantrop, gift 1889–1907 med Eva Nansen, fra 1919 med Sigrun Munthe; far til Odd Nansen. Student 1880, konservator ved Bergens Museum 1882–87. Tok 1888 doktorgraden på en avhandling om oppbygningen av sentralnervesystemet. Avhandlingen var forut for sin tid, og Nansen regnes som en av opphavsmennene til vår tids teorier om nervesystemets oppbygning. Sine erfaringer fra et studieopphold 1886 ved den zoologiske stasjon i Napoli utnyttet han da han foreslo opprettet en biologisk stasjon i Bergen og Drøbak. I 1888 gikk han på ski tvers over Grønland. Ekspedisjonen, som foruten Nansen bestod av Otto Sverdrup, Oluf Dietrichson, Kristian Kristiansen Trana og samene Samuel J. Balto og Ole M. Ravna, drog fra Island i selfangeren Jason 4. juni 1888 og forlot fartøyet ut for Sermilikfjorden på Grønlands østkyst 17. juli i to båter. De ble sittende fast i isen, drev langt sørover og holdt på å omkomme, men klarte til slutt å ta seg inn til land på 61° 38ʹ. Herfra rodde de nordover til Umivik på 64° 23ʹ, hvorfra de startet 15. august. Etter en slitsom tur nådde de botnen av Ameralikfjorden på vestkysten 29. september. Da var siste skip gått, og de måtte bli i Nuuk (Godthåb) til mai 1889. Nansen har skildret ekspedisjonen i På ski over Grønland (1890) og beskrevet eskimoenes liv og seder i Eskimoliv (1891). Etter hjemkomsten ble Nansen konservator ved Universitetet i Oslo.
Grønlandsferden var for Nansen forskolen til en langt større oppdagerferd. Etter funn av rester fra Jeannette-ekspedisjonen hadde Henrik Mohn fremsatt den teori at polarisen drev fra Sibir over Polhavet til Grønland. Nansen foreslo på grunnlag av denne teori å la seg drive med isen i et særskilt konstruert fartøy, for om mulig å passere Nordpolen. Planen ble møtt med atskillig skepsis av utenlandske polarforskere. Stortinget bevilget et bidrag til ekspedisjonen, resten ble gitt av Kongen og en gruppe privatpersoner. Colin Archer bygde så Fram etter Nansens utkast. 24. juni 1893 drog Fram-ekspedisjonen fra Oslo over Vardø med 13 mann om bord, skipsfører var Otto Sverdrup. Skipet fulgte sibirkysten østover og kom 22. september inn i isen på 78° 50ʹ n.br. og 133° 37ʹ ø.l., hvor det frøs fast. Med drivisen ble det så ført langsomt mot nordvest. På 84° 4ʹ n.br. og 102° ø.l. forlot Nansen og løytnant Hjalmar Johansen 14. mars 1895 Fram, for å forsøke å nå polen ved hjelp av ski og hundesleder. 7. april nådde de etter store anstrengelser 86° 4ʹ n.br. (etter Nansens opprinnelige beregning 86° 14ʹ n.br.), lenger nord enn noen tidligere ekspedisjon. På ferden tilbake var de flere ganger i livsfare, men nådde 15. august frem til Zemlja Frantsa Iosifa, hvor de overvintret. 19. mai 1896 brøt de opp, og en måned senere var de så heldige å støte på Frederick Jacksons ekspedisjon, hvis skip brakte dem til Vardø. Hit kom de 13. august, en uke før Fram nådde land ved Skjervøy. I Norge ble Nansen hyllet som en nasjonalhelt, og hans foredragsturneer i Europa og Amerika ble rene triumftog; han ble overøst med æresbevisninger. Hans malende og djerve skildringer av ferden i Fram over Polhavet (1897) er oversatt til en rekke språk.
Nansen brakte hjem en helt ny oppfatning av nordpolbassenget, og hans ekspedisjon er blitt stående i historien som den viktigste og dristigste av alle polarekspedisjoner. Ekspedisjonens vitenskapelige materiale ble bearbeidet av Nansen og andre fagmenn og offentliggjort i The Norwegian North Polar Expedition 1893–96 (6 bd., 1900–06), av uvurderlig betydning for oseanografisk og arktisk-naturvitenskapelig forskning. Da Nansen kom tilbake fra Fram-ferden, ble han 1897 professor ved Universitetet i Oslo. Særlig interesserte oseanografien ham; her ble han en foregangsmann av internasjonal rang. Hans første deltagelse i havforskningstokt var med Michael Sars, da skipet foretok sitt prøvetokt i Norskehavet 1900. Nansen gikk også i spissen for å organisere havforskningen og foreslo opprettet en internasjonal kommisjon for systematisk havforskning, en institusjon som trådte i virksomhet 1902 med hovedsete i København og et sentrallaboratorium i Oslo, bestyrt av Nansen 1902–08. Det mål han her forfulgte, var å gjøre oseanografien til en eksakt vitenskap, påvise sirkulasjonsprosessen i havet, hvilken innflytelse denne har på andre fysiske og biologiske forhold og finne lovene for denne. Nansen bearbeidet det oseanografiske materialet fra en rekke ekspedisjoner, først og fremst fra Fram-ferden og fra en ferd med Veslemøy til farvannene vest og nord for Spitsbergen 1912, men også fra andre forskeres ferder. Disse arbeidene inneholder en hel del nye og grunnleggende betraktninger. Han behandlet også i særlige avhandlinger forskjellige problemer i den alminnelige oseanografi.
Sammen med sin medarbeider Bjørn Helland-Hansen utgav Nansen først en mindre oversikt over Die norwegischen hydrographischen Untersuchungen im Nordmeere (1906) og storverket The Norwegian Sea, Its Physical Oceanography Based Upon the Norwegian Researches 1900–1904 (1906). Her er det bl.a. fremført en rekke meget interessante og iøynefallende lovmessige overensstemmelser mellom forskjellige oseanografiske, meteorologiske og biologiske fenomener. Nansen studerte også inngående havbunnens, kystens og havoverflatens former i de arktiske strøk, særlig problemet om strandflaten. I boken Nord i tåkeheimen (1911) gjennomgår han kritisk kildene til kulturfolkenes kjennskap til Jordens nordlige strøk ned gjennom tidene. Mest oppsikt vakte det at han påviste at sagaens beretning om Leiv Eiriksson og vinlandsferden i den grad er gjennomvevd med eventyrtrekk at det blir lite tilbake. Om toktet med Veslemøy 1912 beretter han i En ferd til Spitsbergen (1920). Videre må nevnes en studie over landformen i Norge hvor Nansen med stor konsekvens gjennomfører prinsippet om isostasien, likevekten i jordskorpen (The Earth's Crust, Its Surface Forms, and Isostatic Adjustment, 1928, utg. av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo). I sine Vinlands-studier kom Nansen også inn på spørsmålet om hvorvidt grunnen til at de norske bygder på Grønland gikk under, kunne ligge i at klimaet ble forverret på 1300-tallet (Klimavekslinger i Nordens historie, 1925, utg. av Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo, Klimavekslinger i historisk og postglacial tid, 1926, utg. samme sted). I 1913 reiste han gjennom Ishavet til munningen av Jenisej, opp denne elven til Krasnojarsk og med banen frem og tilbake til Vladivostok (Gjennem Sibirien, 1914). Hans klare og logiske fremstilling støttes i alle disse arbeider av en mengde tegninger som foruten å være teknisk gode også vitner om fin formsans og dyp naturfølelse. Med Friluftsliv (1916) ville han vekke ungdommens lyst til å ferdes i fjell og mark. Sitt grunnsyn på naturen og sin livsoppfatning, som bygger på dette, sammenfattet han i en avhandling om Videnskap og moral, opprinnelig holdt som foredrag da han 1907 tiltrådte som president for The Social and Political Education League i London og trykt i Samtiden for 1908.
I 1905 klarte Nansen, på et kritisk tidspunkt, å tale Norges sak i Europa, og hans Norge og foreningen med Sverige fikk stor betydning ved å rettlede den offentlige opinion i utlandet. Han medvirket personlig ved de forhandlinger som 1905 ble ført med den danske prins Carl om å bli konge i Norge. 1906–08 var han Norges første sendemann i London. I 1908 tiltrådte han igjen sitt professorat i Oslo. I 1915 ble Nansen president for Norges Forsvarsforening. Nansen tok i en artikkel i Samtiden (jan. 1917) til orde for forskjellige foranstaltninger, bl.a. sikring av landets forsyninger, og rasjonering. Det ble nødvendig å komme til en ordning med USA, så landets forsyning kunne sikres. Nansen tok imot vervet som leder for den norske forhandlingsdelegasjon.
Fra 1920 til sin død var Nansen medlem av den norske delegasjon til Folkeforbundet, der han kom til å spille en fremtredende rolle. I mai 1920 påtok han seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen, som ble utført med minimalt administrativt apparat og lave omkostninger. Da han i august 1921 tok opp arbeidet mot hungersnøden i Sovjetunionen, skjedde det i forståelse med en rekke humanitære organisasjoner. Nansen ble utnevnt til høykommissær for virksomheten og inngikk en avtale med de sovjetiske myndigheter om gjennomføringen. Det hjelpearbeid han ledet, kom til å få særlig betydning for befolkningen i Ukraina og i Volgadistriktet, mens en amerikansk aksjon ble satt inn i andre hungersdistrikter. I august 1921 påtok Nansen seg en annen humanitær oppgave, nemlig å hjelpe de ca. 2 mill. russiske flyktninger. Arbeidet for fordrevne og flyktninger la fra da av beslag på det meste av hans arbeidskraft. Vinteren 1921–22 organiserte han utvekslingen av flere hundre tusen grekere og tyrkere. Fra mange kanter av verden kom det bønn om at Nansen måtte yte hjelp til befolkningsgrupper i nød; hans humanitære innsats var enestående. Politiske og administrative hindringer vanskeliggjorde arbeidet og slet på hans krefter. I 1922 fikk Nansen Nobels fredspris, og den danske forlagsbokhandler Chr. Erichsen gav samtidig en pengesum tilsvarende prisbeløpet (122 000 kr). Nansen brukte midlene i sitt humanitære arbeid, først og fremst i Ukraina. Fra 1925 var det særlig armenske flyktninger han arbeidet for. Han gikk inn for en repatriering av armenere og søkte å arbeide for et fritt og uavhengig Armenia. Gjennom sitt virke oppnådde han sterk sympati i det armenske folk.
I siste halvdel av 1920-årene ble Nansen også en av lederne for et internasjonalt prosjekt som tok sikte på å undersøke de arktiske områder med luftskip. Planen lot seg ikke virkeliggjøre og ble definitivt oppgitt da Nansen døde.
I norsk innenrikspolitikk ble det gjort flere forsøk på å engasjere Nansen, som vegret seg for tilknytning til noe enkelt politisk parti. Hans navn ble knyttet til opprettelsen av Fedrelandslaget 1924/25 fordi han mente at det var behov for en tverrpolitisk bevegelse som kunne samle ungdommen. I tillegg til sine mange andre gjøremål arbeidet Nansen like til det siste med vitenskapelige oppdrag.
Han utgav en lang rekke avhandlinger, reisebeskrivelser, foredrag og debattinnlegg. Et utvalg av artikler og taler, Nansens røst, ble utgitt 1942. Hans dagbok fra 1905 ble utgitt 1955. Et utvalg av hans verker utkom i samlet utgave i forbindelse med 100-årsdagen for hans fødsel i 1961–62. Hans brev ble utgitt av S. Kjærheim i 5 bind 1961–78. Statue av Nansen i bronse, utført av Finn Eriksen, reist ved Framhuset på Bygdøy 1956 av Fram-komiteen, flyttet 1964 til Holmenkollbakken, ved hoppet. Det er også en portrettbyste, utført av Gustav Vigeland, ved Frøen der han vokste opp, samt tre byster/relieff andre steder i Oslo. Kjent er også en karikatur utført av Olaf Gulbransson og Tor Bomann-Larsens billedbok.
Fridtjof Nansen oppførte 1900-01 eiendommen Polhøgda ved Lysaker i Bærum. Han er selv gravlagt på eiendommen. Siden 1958 eies Polhøgda av en egen stiftelse, Nansen-Stiftelsen.