Senterpartiet (tegning) (bilde)
til 1959 Bondepartiet, norsk politisk parti, opprettet på Norsk Landmandsforbunds landsmøte 19. mai 1920, da forbundet vedtok å stille egne lister ved stortingsvalget 1921. Partinavnet ble antatt 1922, da forbundet ble omdøpt til Norges Bondelag, og den politiske virksomheten ble utskilt i en egen organisasjon under navnet Bondepartiet. Etter at Bondelaget ble omdannet til en partipolitisk nøytral faglig organisasjon, ble de organisasjonsmessige og økonomiske forbindelser avviklet. Bondepartiet hadde røtter tilbake i de politiske bondebevegelsene på 1800-tallet. Det ble stiftet for i første rekke å vareta de gamle bygdenæringenes interesser, særlig i spørsmål om tollpolitisk likestilling med andre samfunnsgrupper.
Det største stemmetallet ved stortingsvalg i mellomkrigsperioden hadde partiet i 1930 med 190 000 stemmer; det største mandattallet hadde det etter valget i 1927 (26). Partiet hadde regjeringsmakten i kriseårene 1931–33. Det var lenge det mest antisosialistiske av de store borgerlige partiene og var i begynnelsen av 1930-årene ikke uvillig til samarbeid med høyreradikale bevegelser som Nasjonal Samling. Senere inngikk det imidlertid et kriseforlik med Arbeiderpartiet, som derved ble i stand til å danne regjering (1935).
Frem til den annen verdenskrig var Jens Hundseid partiets ledende politiker. At Hundseid som den eneste av landets fylkesmenn ble medlem av Nasjonal Samling og satt i sitt embete under hele krigen, og at den nasjonale holdning hos flere andre kjente Bondeparti-folk sviktet eller ble trukket i tvil, foruten Vidkun Quislings fortid som statsråd for Bondepartiet, skapte vansker etter frigjøringen. Partiformann og parlamentarisk leder Nils Trædal klarte imidlertid å konsolidere partiet, godt hjulpet av bl.a. Jon Leirfall.
Etter en årelang diskusjon ble partiet i 1959 omdøpt til Norsk Folkestyreparti (Demokratene), men navnet skapte valgtekniske vanskeligheter. Juni 1959 ble navnet fastslått til Senterpartiet. Navneendringen gjenspeilte partiets behov for å trekke til seg nye grupper av befolkningen etter hvert som antall bønder gikk tilbake. Primærnæringenes interesser har likevel stadig vært et hovedhensyn, supplert med en mer generell omtanke for distriktene og en viss skepsis til sentralisering, både av befolkning og makt.
I den borgerlige samarbeidsregjeringen 1963 fikk Senterpartiet fire ministerposter, likeså etter valget i 1965, deriblant statsministeren, Per Borten. Tvilen omkring norsk tilslutning til EF utviklet seg etter hvert til klar motstand. Da Borten mars 1971 måtte gå av, erklærte partiet under forhandlingene om ny regjeringsdannelse at EFs siktemål om en politisk, monetær og økonomisk union var uforenlig med Senterpartiets grunnsyn og mål; regjeringssamarbeidet brøt sammen, og Arbeiderpartiet dannet regjering. I den borgerlige trepartiregjeringen 1972–73 hadde partiet seks statsråder, og ved valget 1973 gjorde Senterpartiet sitt beste valg i etterkrigstiden med 11 % av stemmene. Ved valgene i 1970- og 1980-årene gikk imidlertid partiet langsomt og jevnt tilbake. Senterpartiet deltok likevel i Willoch-regjeringen 1983–86 og Syse-regjeringen 1989–90.
Da EF/EU-striden skjøt fart igjen i begynnelsen av 1990-årene, fikk partiet sin største medgang og gjorde 1993 sitt beste valg. Da fikk Senterpartiet 16,8 % av stemmene og ble nest størst på Stortinget med 32 mandater. Etter at EU-avstemningen var over 1994, falt imidlertid oppslutningen igjen. Ved valget 2001 gjorde Senterpartiet sitt dårligste valg og fikk bare 5,6 % av stemmene. Partiet deltok i Bondevik-regjeringen 1997–2000.
Under Åslaug Marie Haga, partileder 2003–08, noterte partiet seg for en liten fremgang ved Stortingsvalget 2005 (6,5 %). Viktigere var det at Haga orienterte partiet bort fra sine tidligere samarbeidspartnere i sentrum og gikk inn i et formalisert samarbeid med Arbeiderpartiet og SV – en prosess som gikk ganske smertefritt i Senterpartiet, men som ble møtt med en viss skepsis i de to andre partiene. Senterpartiet deltar med fire statsråder i flertallsregjeringen med Arbeiderpartiet og SV fra 2005. Partiet noterte en liten fremgang ved lokalvalgene 2007, da det fikk 7,8 % av stemmene. Partiet har hele 86 ordførere i perioden 2007–11; bortsett fra Steinkjer er alle i tradisjonelle landkommuner.
Se tabell over tillitsvalgte. For resultater i stortingsvalg, se tabell under Norge – Norge etter 1980.
Senterpartiet
Til 1957 Bondepartiet
| Partiledere | |
| 1921–27 | Kristoffer Høgset |
| 1927–30 | Erik Enge |
| 1931–38 | Jens Hundseid |
| 1938–48 | Nils Trædal |
| 1949–55 | Einar Frogner |
| 1955–67 | Per Borten |
| 1967–73 | John Austrheim |
| 1973–77 | Dagfinn Vårvik |
| 1977–79 | Gunnar Stålsett |
| 1979–91 | Johan J. Jakobsen |
| 1991–99 | Anne Enger Lahnstein |
| 1999–2003 | Odd Roger Enoksen |
| 2003–08 | Åslaug Marie Haga |
| 2008– | Liv Signe Navarsete |
| Parlamentariske ledere | |
| 1922–30 | Johan E. Mellbye |
| 1931–32 | Jens Hundseid |
| 1932–33 | Gabriel Moseid |
| 1933–40 | Jens Hundseid |
| 1945–48 | Nils Trædal |
| 1949–57 | Elisæus Vatnaland |
| 1958–65 | Per Borten |
| 1965–69 | Lars Leiro |
| 1969–71 | John Austrheim |
| 1971–73 | Per Borten |
| 1973–77 | Erland Steenberg |
| 1977–83 | Johan J. Jakobsen |
| 1983–89 | Johan Buttedahl |
| 1989–91 | Anne Enger Lahnstein |
| 1991–2000 | Johan J. Jakobsen |
| 2000–03 | Odd Roger Enoksen |
| 2003–05 | Marit Arnstad |
| 2005–07 | Magnhild Meltveit Kleppa |
| 2007–08 | Lars Peder Brekk |
| 2008– | Rune J. Skjælaaen |