Viltloven, lov om viltet av 29. mai 1981, trådte i kraft 2. april 1982 og avløste jaktloven av 1951. Lovens formål er å forvalte viltet og dets leveområder slik at naturens produktivitet og artsrikdom bevares. Innenfor denne rammen kan viltproduksjonen høstes.
Loven bygger på fredningsprinsippet, dvs. alt vilt er fredet som ikke uttrykkelig er tillatt felt. Dette kalles ofte speilvendingsprinsippet i forhold til den tidligere jaktloven, hvor alt vilt var jaktbart bortsett fra det som var fredet.
Loven legger vekt på vern om viltbiotopene og av spesielt truede arter og påbud om human jaktutøvelse. Fredningsprinsippet har økt kravene til jegernes viltkunnskap og ført til detaljerte regler om jaktbart vilt, jakttider og områder hvor viltet kan felles.
Lovens betingelse for å drive jakt er at førstegangsjegere avlegger en jegerprøve, at jegeren betaler offentlig jegeravgift og blir oppført i jegerregisteret. For storviltjakt kreves dessuten årlig skyteprøve og betaling av fellingsavgift. Loven bekrefter at jaktretten tilhører grunneieren. Loven inneholder også regler om jaktrettsforholdene i sameier, felles viltområder, på statsgrunn, med mer.
Viltloven er en fullmaktslov som sorterer under Klima- og miljødepartementet. Den delegerer myndighet til organer som Miljødirektoratet, fylkesmannen og kommunen. Departementet bestemmer hvilke arter som er jaktbare, mens direktoratet fastsetter jakttiden for den enkelte art og innen hvilke områder jakten kan foregå.