Den største trusselen mot samisk kultur er ikke vindmøller på Fosen, men at selve livsgrunnlaget - reindriften - er et økonomisk mareritt som aldri tar slutt.

Høyesterettsdommen om Fosen har flere svakheter, og den viktigste er at den hopper bukk over økonomien

Demonstrantene som blokkerer flere departementet i Oslo har støtte fra blant andre SV i å ville rive alle de 151 vindturbinene. Med en produksjon på 1,8 milliarder kilowattimer strøm i året, betyr det et inntektstap på 1,3 milliarder kroner i året for Fosen Vind DA, hvis vi regner en strømpris på 70 øre per kilowattime.

Konflikten står altså om rettighetene og yrkesutøvelsen til 33 reindriftsamer på den ene siden, og tap som utgjør rundt 40 millioner kroner per arbeidsplass i året på den andre siden.

Så kan man innvende at økonomi er irrelevant for urfolks rettigheter, men det er bare delvis korrekt hvis man leser høyesterettsdommen.

Staten leter etter et kompromiss for å sikre krafttilgangen i Midt-Norge og beskytte investeringene på rundt seks milliarder kroner.

Et slikt kompromiss burde være innen rekkevidde:

• Det lønner seg å betale de 33 reindriftssamene 180 millioner kroner hver i erstatning.
• Det lønner seg alternativt å tilby dem en statsgarantert årslønn på 35 millioner kroner resten av livet.

Hullene i høyestrettsdommen

Det er to store svakheter i dommen fra Høyesterett, og da snakker jeg ikke om det juridiske - der har storkammeret i Høyesterett åpenbar stor kunnskap, selv om også Høyesterett tar feil, jfr. NAV-skandalen.

Men juristene i Høyesterett har ikke noen spesiell innsikt i vindkraft eller reindrift, og økonomisk er de på bortebane.

• Den første svakheten er at retten ikke har innhentet ny kunnskap og erfaring med flere år med vindmøller.
• Den andre svakheten er at Høyesterett ikke legger vekt på at reindriften er avhengig av statstøtte.

Du kan lese dommen selv: Høyesterettsdommen om Fosen

Når det gjelder spørsmålet om reinen venner seg til vindmøllene, så har vi ny kunnskap nå etter at anleggene ble bygget og tatt i bruk i 2019 og 2021, men Høyesterett har lagt til grunn en forskningsrapport fra 2017 og lagmannsrettens faktagrunnlag.

Men det trenger ikke staten å gjøre når den nå vurderer en ny konsesjon og avbøtende tiltak. Da er det dagens virkelighet som gjelder, og det er det olje- og energiminister Terje Aasland sliter med å forklare.

Kravet er å drive med overskudd

Grunnlaget for hele konflikten er artikkel 27 i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter .

Høyesteretts vurdering av lovpraksis fra andre land er at denne artikkelen verner reindriften som samisk kulturutøvelse, men forutsetningen er at den er økonomisk levedyktig.

Dette går frem av høyesterettsdommen: «Reindriften er som nevnt en form for vernet kulturutøvelse og samtidig en måte å livnære seg på. Økonomien i næringen er derfor relevant i en drøftelse av om det foreligger krenkelse. Betydningen må vurderes konkret i den enkelte sak og må blant annet bero på hvordan økonomien påvirker kulturutøvelsen», skriver førstevoterende, dommer Per Erik Bergsjø.

Grunnlaget er altså at minoriteten skal kunne drive sin tradisjonelle næringsvirksomhet med overskudd, og det er her logikken svikter, selv om jussen sikkert er uangripelig. Høyesterett legger nemlig til grunn at forstyrring av vinterbeitet i 90 dager på grunn av vindmøller «fratar reineierne muligheten til å fortsette med noe som naturlig kan karakteriseres som næringsvirksomhet».

Her kan du lese mer: Nøkkeltall for reinslakt

Sviktende økonomisk logikk

Men er det naturlig å kalle reindrift for næringsvirksomhet og en levedyktig og lønnsom måte å livnære seg på?

Fosen Vind argumenterer med at produksjonsinntektene aldri har vært store nok til å leve av, at den er helt avhengig av statlige tilskudd og at det er andre ting enn vindmøllene som truer økonomien.

Der er juristen i Høyesterett uenig i de økonomiske argumentene: «Jeg er ikke enig i en slik måte å se det på. Grunnlaget for reindriften i Norge har i lang tid dels vært inntekter fra driften, dels ulik tilskudd med formål å opprettholde næringen. Reineierne i vår sak har klart seg med dette. Det er inngrepet som gir den vesentlige negative effekten for økonomien».

Her svikter den økonomiske logikken. Staten har ingen plikt til å holde liv i ulønnsomme næringer. Det er politiske valg som tas hvert eneste år. Dersom Stortinget fjerner statsstøtten er reindriften økonomisk dødsdømt.

Ulønnsom i en årrekke

Tiår med elendige økonomiske resultater hindrer ikke Ap/Sp-regjeringen i å tro på fremtiden for reindrift, selv om den må få opp lønnsomheten. I Hurdalsplattformen heter det at næringen har potensial for økt verdiskaping, og at et mål er å utvikle reindriften til å være økonomiske bærekraftig.

Det er bare å ønske lykke til, for næringen er ekstremt ulønnsom - og har vært det lenge.

Landbruksdirektoratets statistikk viser at driften tapte over en krone per krone i produksjonsbaserte inntekter.

Av totale inntekter på 428 millioner kroner, stod statstilskudd for 108 millioner kroner, og 114 millioner kroner i erstatninger for tap av rein og arealinngrep.

Lever av statstilskudd, ikke salg av kjøtt

De to siidaene (reindriftslag) på Fosen inngår i det som i statistikken kalles Nord-Trøndelag reinbeiteområde.

Fra 2020 til 2021 økte slakteverdiene fra 7,8 til 9,0 millioner kroner i hele det daværende fylket, så inntektene fra Fosen er bare en del av denne summen. Sammenlignet med strøminntektene er altså reindriften på Fosen noen få promille.

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Landbruksdirektoratet lager også et ressursregnskap, og der kommer tallene for Fosen bedre frem. Tabellene viser at antallet ansatte har økt fra 32 til 33 personer etter at vindmøllene ble satt opp, og at antallet rein har falt marginalt fra 1.880 til 1.838 rein fra 2019 til 2021. Etter at vindmøllene ble satt opp, økte slaktevekten på dyrene fra 2019/2020-sesongen til 2020/2021-sesongen.

Sterk vekst i erstatninger for rovvilt

Kurven med sterkest vekst er økningen i rovvilterstatninger, som viser at ulike rovdyr har stor apetitt på reinsdyr. Men som det også heter: «Det er vanskelig å dokumentere tap av rein til rovvilt, og dokumentasjonskravet er strengt. Dokumentasjonsandelen for rovviltstap er dermed lav. Det er i første rekke sannsynliggjorte tap som erstattes».

I 2020/2021 krevde reineierne i Nord-Trøndelag erstatning for 5.481 rein som de innrapporterte som tap på rovvilt, men statsforvalteren kuttet kravet med over halvparten, slik at det ble betalt erstatning for 2.575 reinsdyr i denne sesongen.

Hva er løsningen på konflikten?

Olje- og energiminister Terje Aasland (Ap) leter etter et kompromiss der milliardverdiene i vindkraft beskyttes, samtidig som reineierne får en kompensasjon for inngrepene. Når SV krever at de 151 vindmøllene må stanses nå, så er det urealistisk fordi det vil skape en umiddelbar kraftkrise i Midt-Norge, og gi innbyggerne økte strømregninger på flere tusen kroner i året.

Les også

33 personer driver reindrift på Fosen: Ingen av dem er i Oslo

Det hører for øvrig med at SV i mange år var pådriver for å bygge vindkraftverkene, og at det var SV-statsråd Erik Solheim som ga konsesjonen i 2010.

Les også

Bilder av norsk urbefolkning som blir båret vekk går verden rundt

Dersom det er riktig at reinen unnviker arealet der det er vindturbiner (usikkert), så er det altså snakk om et vinterbeite i cirka 90 dager. Det kan løses ved å skru av en del av vindturbinene, skaffe alternative beiteområder eller vinterfôre reinen.

Å vrake investeringer på seks milliarder kroner eller skru av en strømproduksjon verdt 1,3 milliarder kroner er uten proporsjoner i forhold til en marginal påvirkning av en næring som i hovedsak lever av statsstøtte.